Av Øystein Pettersen

Jeg er ingen spesialist på feltet. Jeg er ingen ernæringsfysiolog, lege eller psykolog. Ikke sitter jeg i en stilling høyt oppe i norsk idrett heller. Jeg er kun en sprintgutt som er glad i å gå på ski.

Langrenn er idretten min og jeg elsker den! Egentlig elsker jeg vel all idrett. Ingenting er som å se på gode idrettsprestasjoner eller å se idrettsglede uansett nivå. Jeg simpelthen elsker idrett og fysisk utfoldelse. Men det er en ting jeg hater med idretten.

I den siste tiden har idretten hatt mye negativt fokus i media. Nå sist gjennom spiseforstyrrelser. Idrettsledere i forskjellige idrettsgrener har blitt konfrontert med problemet. Flere profilerte utøvere har stått fram i media og fortalt om spiseforstyrrelser. Gjennom media har vi også fått høre om at spiseforstyrrelser i forskjellige idretter, på ulikt sportslig nivå og uavhengig av kjønn. Det hele toppet seg denne uken da Olympiatoppens ernæringsfysiolog S. Borgen sluttet i sin stilling som olympiatoppens fremste ekspert på det aktuelle problemområdet.

Hun har fått kritikk for å snakke for mye om problemet i media.

At S. Borgen gikk av, er en indirekte konsekvens av det jeg hater med idrett.

Idrett og idrettsutøvere er forbilder for befolkningen. Unge ser opp til de store profilene og henger plakater av heltene på rommet. Bedrifter vil gjerne ha profiler til å snakke til sine ansatte om ymse tema, for gi sine ansatte en vitamininnsprøytning i form av idrettslig pågangsmot og idrettslig suksess.

Men er idretten så perfekt som den fremstår? Selvfølgelig ikke. Idretten har sine mørke baksider. En av de er spiseforstyrrelser.

Er idretten så gammeldags at den ikke tåler å vise resten av landet at alt ikke handler om ubrutte seiersrekker og suksess? Er fasaden virkelig så viktig for idretten at den ikke tør innrømme at den har problemer på enkelte områder? Det virker slik, og det hater jeg. Jeg hater at idretten ikke har plass til de som sklir utenfor!!

Spiseforstyrrelser er et problem i idretten! Det har det vært lenge. Og hvis vi skal bli kvitt problemet så må vi i hvert fall starte med å innrømme selv at vi har et problem. Det er som en orienteringsløper som løper seg bort. Da går han tilbake til siste sikre punkt på kartet og prøver igjen.

At idretten taper ansikt på å innrømme at spiseforstyrrelser er et problem har jeg vanskelig for å se. Jeg vil tro at idretten øker sin troverdighet gjennom å innrømme det. Ingen er perfekte, selv ikke idrettsutøvere.

Gjennom å innrømme at spiseforstyrrelser er et problem i idretten, er arbeidet med å løse problemet langt lettere. Hvordan får noen langt mer kyndige enn meg finne ut.

Kanskje kan det bedre hverdagen til unge håpefulle utøvere som sliter med de samme tabubelagte problemene? Vi leser ofte om skader i idrett, hvorfor er det ikke takhøyde til å lese om spiseforstyrrelser? I hvert fall på generelt grunnlag!

Idretten er heldig. Media er interessert i hva som skjer, og folk hører på profilerte utøvere. Jeg håper idretten klarer å utnytte dette slik at vi kan starte med å løse problemet, i stedet for å holde problemet skjult på kammerset.

For sikkerhets skyld, dette er ikke ment som noe kritikk til OLT. Dette er heller ment som et spark i rævva til alle i idrettsnorge. Nå må vi ordne opp!

Pølsa.